Banos

"Hvor faen er du?" Jeg roper det inn i telefonen. Jeg står på en takterrasse ved Karl Johan, og glassbiter flyr forbi. I ett sekund trodde jeg at en gasskomfyr på Glasmagasinet sikkert hadde klikket, men skrikene fra gaten var ikke til å ta feil av. Det ristet under føttene og ei brun røyksky ulmet opp mot himmelen. Lukten gjorde meg kvalm. Alt jeg ville var at kjæresten min skulle svare.

"Er ved Akersgata. Hvor faen er du? De har sprengt hele fuckings VG-bygget. Kom deg ut!". Han sier at han sto 50 meter unna bomben. "Bombe?". Jeg hører at han løper, at han løper forbi gråtende, sinte mennesker. "Hørte du meg? Kom deg ut".

Jeg løper inn. Til pulten, til vesken, til kolleger og kopimaskiner og kaffekopper og stiftemaskiner. "Hørte dere ikke bomben? Vi må ut". De ser rart på meg, og de fortsetter å se inn på skjermene sine. Ei smiler og sier at det var sikkert torden. Slapp av, herregud, hva er galt med deg? Jeg peker på henne, som om jeg skulle gitt henne et alvordsord: "Det var noe verre enn torden. Høres ut som ei bombe eller noe. Jeg var ute og hørte alt".

Men kanskje var det bare torden? Kanskje var det faktisk bare en gasskomfyr? Kanskje er jeg bare litt hormonell og tilsvarende hysterisk, for det er jeg både titt og ofte, men noe ba meg om å løpe.

Jeg har aldri sett den tynne gutten som løper rundt i ring foran meg. Han mumler noe om at vi må evakuere, men så bare stanser han opp og ser ut vinduet. Vinduet er dekket med brunt, kvalmende støv. Jeg drar ham i armen og sier at vi må ut, for faen, "nå må vi ut. Hører du det? Er du med meg? Kom hit". Han legger hånden sin over munnen og kniper sammen øynene. Han er nok ikke mer enn 20 år gammel, og jeg føler meg plutselig så voksen.

Så begynner han å hyle.

"Det lukter svolvel. Nå skal de ta oss. De kommer til å sprenge oss!". Han holder hendene foran ørene og prøver å sige ned langs veggen, men jeg drar ham opp. "Vi skal ut nå, og dette går bra. Dette klarer vi. Come oooon, baby". Jeg prøver å være morsom, men han ler ikke. Jeg drar ham mot trappa, og nå våkner han, og nå vil han lede an. "Ned hit. Vi løper ned hit. Tre etasjer ned, så er vi trygge". Han smiler så rart, samtidig som han er så modig, og han peker ned mot resepsjonen. Jeg løper etter, og skulle ønske jeg var like modig som ham.

"Er du der? Lille venn, er du der? Er du ute?" Jeg har glemt av den snakkende mobilen i hånda. "Er her. Løper ut nå, er snart ute, kan vi møtes ved Stortorget?". Jeg glipper taket på gutten så fort vi er på Karl Johan.

Minst hundre mennesker står på Stortorget og ser på røykskyen som siger opp og ned fra Regjeringskvartalet. "Hva har skjedd?". Jeg spør to jenter som står der og kniser.

"Vet dere hva som har skjedd?".
"Ha'kke peiling".

Kjæresten min kommer løpende i regnbukse og t-skjorte, for han visste det skulle regne i Oslo i dag. I dag tidlig sa han "du bør ta på deg en jakke", men jeg sa at det ikke var så nøye. "Det er sommer og snart helg. Slapp av".

"Går det bra med deg? Har du det bra?". Han tviholder rundt livet mitt, legger hånden sin på bakhodet mitt, presser ansiktet mitt inn i armhulen sin. Han sier at jeg ikke må se. Jeg gjør som han sier, selv om jeg aldri pleier å gjøre som han sier, og hører at flere vinduer knuser. En ambulanse skjærer seg inn i ørene mine, ei jente som høres svensk ut hyler hysterisk. Kjæresten min sier "shit", men han kremter like etterpå, og sier "det var ingenting". Jeg vet han vil skåne meg, men jeg vet så altfor godt hva som skjer.

Hjertet hans banker inn i øret når jeg gir ham den største klemmen jeg har gitt noen. Jeg vil så gjerne si "jeg elsker deg", men er redd for at det høres filmklisjé ut. Jeg tenner meg en røyk, men jeg mister den i bakken når minst 50 mennesker kommer løpende.Noen sier at det er et terrorangrep - at hele byen skal bli sprengt. En gutt sier "nå trenger jeg ei øl, ass. For en jævlig crap start på helgen".

For en jævlig crap start på helgen. Jeg løper også, for hva annet skal jeg gjøre, men jeg stopper når jeg skjønner at kjæresten min står helt i ro. Han tar meg rundt livet igjen og sier at vi ikke må bli hysteriske. "Det er bedre at vi står i ro akkurat nå". Jeg nikker. Han gir meg headsettet sitt, for jeg pleier alltid å ha tingene hans i vesken.

Ei jente ved siden av oss blør, men hun har allerede fått hjelp fra fire, kanskje fem, andre. De legger henne forsiktig ned og drar glassbiter ut av av hånden hennes, og hun er den eneste som ikke gråter.

"Mamma, jeg er så glad i deg", hyler ei jente inn i telefonen sin. Brannalarmer, bilalarmer, tyverialarmer - hele byen lager lyd. Så blir det helt stille. Jeg stikker hånden ned i vesken for å sjekke at headsettet fortsatt ligger der, for det er så mange lommetyver i byen.

Det knaser under føttene mens kjæresten min drar i meg. Forbi de knallgule ambulansene, forbi drosjen som har stoppet midt i veien, forbi alle som bare står der og ser opp i himmelen med blanke kinn. "Nå må vi komme oss fort som faen ut fra sentrum". En tom trikk står midt i gaten, og foran sitter en sjåfør og gråter.

Men det er ikke så viktig. For jeg lever. Eller aller viktigst: Kjæresten min lever, familien min lever, vennene mine lever.

Vi gikk hjem langs Akerselva, og vi var så glade for at vi hadde overlevd. Vi visste ikke at gjerningsmannen var på full fart mot Utøya for å drepe enda flere.

Bano Rashid var en av de første som sendte mail til Flinke Piker. Hun skrev at hun var en stor fan av jentene, og at hun så gjerne skulle ønske at jenter - og mennesker generelt - tror på seg selv, og at de bare begynner å leve. 

Hun skrev at hun visste at bloggen handlet om å være fri, og om å slappe av - og, ja, igjen: Å bare leve og ha det gøy. Jeg ble så glad og så stolt for at hun skjønte poenget mitt, og jeg ble så glad i henne.

Vi brukte timer på å maile og chatte, og jeg fortalte henne sannheten: "Det er bare jeg som laget denne bloggen. Håper du ikke blir sinna".

Hun sa at det ikke var så nøye. Hun snakket videre, som om at hun alltid hadde visst det, og fortalte at hun var medlem i AUF. Alt hun var flau for at hun interesserte seg for alt, men at hun ikke kunne la være. Jeg kalte henne "Banos", og jeg trodde at jeg var skikkelig kreativ

"Du, det kallenavnet har jeg hørt et par ganger før. For å si det sånn". Hun holdt på å le seg i hjel, slik hun alltid gjorde. "Jeg kan kalle deg Bono, da". Hun lo igjen, og sa at jeg var helt dust.

Bano døde på Utøya fredag, mens hun reddet vennene sine.

Hvordan kan en blond vestkantgutt med tidenes midtskill og daddy issues rettferdiggjøre at han drepte henne? Hvilken 18-åring - hvilket menneske - kan tro at en WoW-spillende mann på en bondegård i Rena kan koke sammen gjødsel og gift, lade geværet, og drepe henne fordi det skal gagne Europa på sikt?

Det er lettere å frykte fremmede mennesker, for det har vi lest i innleggget under, "Trygg", for vi tenkte at fremmede menn med kjortel og store øyenbryn skulle ta oss, for de tror på ting vi ikke forstår. Ingen trodde at den vanlige, blonde vestkantgutten med rart skjegg skulle rive ut hjertene våre med maskinpistol.

Det gjør vondt, men ikke verst, at han er en av våre.

Vel, vel, alle kan skaffe seg våpen og snekre sammen ting i Windows Movie Maker. Alle vet hvordan de laster opp en provoserende video på YouTube. Mange kan lage et manifest og attpåtil lagre det som en PDF-fil. Til og med jeg skulle klart å google meg fram til en bombeoppskrift og leid meg en varebil fra Avis. Men jeg har andre måter å vise muskler på, og jeg har andre måter å takle ensomhet på.

For det er ingen bragd å bombe den roligste byen i verden - ingen er på vakt her uansett. Er det virkelig en utfordring å skyte ungdommer som ikke har ett eneste sted å løpe? For, du, hadde du våget å stille deg opp på Utøya-båten uten politiuniform og uten våpen, slik at det bare var deg versus dem? Nei. Du er bare en feig faen som satt på Rena, kastet i deg stereoider, runket til WoW, så på "Dexter" og lengtet etter tilhørighet.

Har du et snev av mot, så kjemper du  med hjerne, med muskler, med tenner og negler og kneskåler og brøling. Du kan blåse deg opp og slå deg selv på brystet - åsså så tøff du er! Men skyter du ei 18 år gammel jente på 50 kilo som prøver å redde de livredde vennene som gjemmer seg i teltene sine, sier det alt om hvor lite du har å komme med.

Jeg er skråsikker på at Bano hadde tatt kverken på deg - hvis du hadde våget å la henne kjempe. Jeg er sikker på at du ville ha kjempet som en mann - hvis du hadde hatt noe fornuftig å kjempe for.

Oslove

Trygg

Jeg synes det er spennende, på en måte, å gå rundt i sentrum. Det slår jo aldri feil. Det er ikke de eksotiske fruktene eller taket på Gloria Flames som frister - det er du som spytter etter meg som får meg til å flire.

Du sier at du ikke synes det er noen forskjell på kjole eller jeans - du sier at jeg er ei hore uansett hva jeg har på meg. Du sier at jeg bare er ei norsk jente. Tenk at jeg våger å være det! Tenk at jeg våger å gå rundt her, i byen min, som et fritt menneske. Du roper noe etter meg, for du sier at du lurer på om jeg er til salgs. Jeg roper tilbake, og sier at jeg er kjempedyr. Du vet at jeg er ironisk, men du synes ikke at jeg er morsom.

Dette er Norge. Få nordmenn er til salgs, selv om mange av oss er både blonde og blåøyde. Selv om vi bruker kjoler om sommeren. Vi går bare rundt her i byen vår, i landet vårt, fordi det er slik vi alltid har gjort det. Jeg skulle ønske at du respekterte det. Aller aksepterte det. For det er du som maser om respekt, det er du som roper "hore!" etter meg, eller hyler "dette er min arbeidsplass!" når jeg kliner med noen i baksetet ditt. Jeg vet det er arbeidsplassen din, men i Norge er det lov å kysse i baksetet på en taxi.

Vet du ikke, eller bryr du deg ikke om, at jeg har mange venninner, som jeg elsker over alt på jord, som er både muslimske, katolikker, adventister og ateister - at jeg liker dem for det de er, ikke for hva de tror på? De respekterer også mitt syn på livet - selv om jeg noen ganger kanskje har en litt for utringet kjole på meg, eller kanskje har drukket litt for mange shots med Fernet.



Du prøver så godt du kan, for du synes at alt jeg gjør - og er - er feil. At det jeg tror på er feil og at jeg burde leve slik du lever. Jeg tror jeg skjønner hva du føler, for du er oppdratt til å føle slikt. Men faen heller, du er i Norge nå. Jeg vet at du kom hit for å føle deg trygg. Hvorfor gjør du meg så utrygg?

Jeg vil ikke provosere. Jeg er ei grei jente, jeg, jeg vil bare ha på meg en lett sommerkjole fordi det er så utrolig varmt. Høye hæler, for jeg er bare 1,62 på sokkelesten. Jeg bruker tange topper nøyaktig når jeg vil, for jeg liker å føle meg sexy. Jeg gjør ikke noe for å fortjene å bli kalt ei hore som bør blil voldtatt i ræva.

Jeg er ikke rasist, og jeg skulle ønske at du ikke kalte meg rasist, for er det ikke du som er den fordomsfulle av oss? Eller er det meg, som skjærer dere alle over én kam fordi jeg har blitt så redd?

Så står vi der med hver vår spytteklyse på bakken, og du ser på meg med hat i øynene. Jeg sier at du burde øke ordforrådet ditt, for du kommer ikke langt med å si "hore" og "respekt" hele tiden. Du sier at jeg bør frykte deg - at jeg bare har med å respektere deg. Du trenger ikke å være en stereotype, du heller, men i hodet mitt blir du det, og du vet at jeg dømmer. Jeg er bare så innmari lei av å bli dømt av slike som deg.

Jeg vil så gjerne vise respekt, faktisk helt til at du forstår at jeg virkelig mener det. Men hvordan skal jeg få det til så lenge du hater meg fordi jeg er norsk - fordi jeg i dine øyne går naken rundt i gatene? Hvordan kan vi bli venner hvis du trekker opp rasistkortet ditt så fort jeg går forbi deg? Jeg vil ikke dømme deg fordi du er muslim, eller for at du er mørk i huden, jeg driter i hva du tror på og hvordan du ser ut, men jeg dømmer deg fordi blikket ditt forteller at jeg er verre enn deg.

For min del handler det ikke om hvor du havner etter du dør, eller at jeg må vende meg mot et mekka flere ganger til dagen for å bevise at jeg er et godt menneske. Du skal få tro på nøyaktig hva du vil - men ikke kom her og tro at jeg er ei hore.

Og ja, jeg er fullstendig klar over at nordmenn ikke er de glupeste i verden - men vi er gode mennesker som vil at du skal føle deg trygg her. Du roper "respekt" fordi du er sint på meg. For meg er respekt en selvfølge.

Du kom kanskje hit for å bli trygg, eller kanskje var det foreldrene dine som tok deg hit for å få fred. Eller kanskje du er femtegenerasjons innvandrer, og ikke kjenner deg igjen i det jeg skriver.
Vi var begge trygge, helt til avisene begynte å skrive om overfallsvoldtekter og farlige menn med utenlandsk opprinnelse.

Jeg er livredd for at du er han, han som politiet dreit i på grunn av bevisets stilling, at du er han som voldtok bestevenninnen min med en skrutrekker i fjor. Jeg har lyst til å gå ut i fra at du kan kontrollere pikken din, men akkurat nå er jeg ikke sikker.

Alt jeg vet, er at jeg er nordmann og at jeg oppfører meg deretter. Jeg fortjener ikke dette, og jeg vil ikke bli kalt hore mer, og jeg vet at jeg ikke fortjener å være utrygg mer. Jeg skulle bare ønske at jeg følte meg trygg i min egen lille by, og at du fant deg til rette. Her i Norge, hvor du kom for å føle deg trygg.

//Emma