Alt jeg ville var at kjæresten min skulle svare, for jeg visste at han var i sentrum. "Er ved Akersgata. Hvor faen er du? De har sprengt hele fuckings VG-bygget. Ut! Kom deg ut!". Han sier at han sto 50 meter unna bomba.
"Bomba?"
Jeg løper inn. Til pulten, til kolleger og kopimaskiner og kaffekopper og stiftemaskiner. "Hørte dere ikke bomba? Vi må ut". Det er så rart å si "bomba". De ser rart på meg og fortsetter å se inn i skjermene sine. Ei sier at det var sikkert torden. Slapp av, herregud, hva er galt med deg? Jeg peker på henne, som om jeg skulle gitt henne et alvordsord.
Men kanskje var det bare torden? Kanskje var det bare en gasskomfyr? Kanskje er jeg hormonell, for det er jeg både titt og ofte, men noe sier meg at jeg må løpe.
Jeg har aldri sett den tynne gutten som løper rundt i ring foran meg. Han sier at vi må evakuere, men han bare stanser opp og ser ut vinduet. Det er dekket med kvalmt, brunt støv. Jeg tar ham i armen og sier at vi må ut, for faen, "nå må vi ut. Hører du? Er du med meg?". Han legger hånda over munnen og kniper sammen øynene. Han er nok ikke mer enn 20 år gammel, og jeg føler meg plutselig så voksen. Men så begynner han å hyle.
"Det lukter svolvel. Nå skal de ta oss. De kommer til å sprenge oss!". Han holder hendene over ørene. "Vi skal ut, og dette går bra. Dette klarer vi. Come oooon, baby". Jeg vil være morsom, men han ler ikke. Jeg drar ham mot trappa, og nå våkner han, og nå vil han lede an. "Ned hit. Tre etasjer ned, så er vi trygge". Han smiler så rart, samtidig som han er så modig, og han peker ned mot resepsjonen.
"Er du der? Lille venn, er du der? Er du ute?" Jeg har glemt av mobilen. "Er her. Løper ut nå, er snart ute, kan vi møtes ved Stortorget?". Jeg glipper taket på gutten så fort vi er ute.
Minst hundre mennesker står på Stortorget og ser på røykskya som siger opp og ned fra Regjeringskvartalet. "Hva har skjedd?". Jeg spør to jenter som kniser.
"Vet dere hva som har skjedd?".
"Ha'kke peiling".
Kjæresten min kommer løpende i regnbukse, for han visste at det skulle regne i dag. I dag tidlig sa han "du bør ta på deg en jakke", men jeg sa at det ikke var så nøye. "Det er sommer og snart helg. Slapp av".
"Går det bra med deg?". Han tviholder rundt livet mitt, legger hånda på bakhodet mitt, presser ansiktet mitt inn i armhulen. Han sier at jeg ikke må se. Jeg gjør som han sier, selv om jeg aldri pleier å gjøre som han sier, og hører flere vinduer knaser. En ambulanse skjærer seg inn i ørene, ei jente som høres svensk ut hyler hysterisk. Kjæresten min sier "shit". Lik etter kremter han. "Det var ingenting". Hjertet hans banker inn i øret når jeg gir ham den største klemmen jeg har gitt noen. Jeg vil så gjerne si "jeg elsker deg", men er redd for at det høres filmklisjé ut. Jeg legger headsettet hans i veska, for jeg pleier alltid å ta vare på tingene hans. Jeg tenner meg en røyk, men jeg mister den i bakken når minst 50 mennesker kommer løpende.
Brannalarmer, bilalarmer, tyverialarmer - hele byen lager lyd. Så blir det helt stille. Jeg stikker hånda ned i vesken for å sjekke at headsettet hans er der, for det er så mange lommetyver i byen.
Det knaser under føttene når han drar i meg. Forbi knallgule ambulanser, forbi en drosje som har stoppet midt i veien, forbi alle som står der og ser opp i himmelen med blanke kinn. "Nå må vi komme oss fort som faen ut fra sentrum". En tom trikk står midt i gata, og foran sitter en sjåfør og gråter. Jeg føler meg som en liten maur.
Men det er ikke så viktig. Jeg lever. Eller aller viktigst: Kjæresten min lever, familien min lever, vennene mine lever. Jeg visste ikke at gjerningsmannen var på full fart mot Utøya for å drepe vennen min.
Hun skrev at hun visste at bloggen handlet om å være fri, og om å slappe av - og, ja, igjen: Å bare leve og ha det gøy. Jeg ble så glad og så stolt for at hun skjønte poenget mitt, og jeg ble så glad i henne.
Vi brukte timer på å maile og chatte, og jeg fortalte henne sannheten: "Det er bare jeg som laget denne bloggen. Håper du ikke blir sinna".
Hun snakket videre, som om at hun alltid hadde visst det, og fortalte at hun var medlem i AUF. At hun var flau for at hun interesserte seg for alt, men at hun ikke kunne la være. Jeg kalte henne "Banos", og jeg trodde at jeg var skikkelig kreativ.
"Det kallenavnet har jeg hørt et par ganger før". Hun holdt på å le seg i hjel, slik hun alltid gjorde. "Jeg kan kalle deg Bono, da". Hun lo og sa at jeg var helt dust.
Bano døde på Utøya fredag, mens hun reddet vennene sine.
Hvordan kan en blond vestkantgutt med tidenes hårfeste og daddy issues rettferdiggjøre at han drepte henne? Hvilken 18-åring - hvilket menneske - tror at en WoW-spillende mann på en bondegård vil koke sammen gjødsel og gift, lade geværet, bare for å drepe, bare fordi det skal gagne Europa på sikt?
Det er lettere å frykte fremmede mennesker, for det har vi lest i innleggget under, "Trygg". Vi fryktet at fremmede menn med kjortel og store øyenbryn skulle ta oss. De tror jo på ting vi ikke forstår. Det er lett å frykte fremmede, men vi burde ha vært like redde for at en ensom nordmann skulle rive ut hjertene våre med maskinpistol fordi han trengte å være noe.
Det gjør vondt, men ikke verst, at han er en av våre.
Vel, vel, alle kan skaffe seg våpen og snekre sammen ting i Windows Movie Maker. Alle vet hvordan de laster opp en provoserende video på YouTube. Mange kan lage et manifest og attpåtil lagre det som en PDF-fil. Til og med jeg skulle klart å google meg fram til en bombeoppskrift og leid meg en varebil fra Avis. Men jeg har andre måter å vise muskler på, og jeg har andre måter å takle ensomhet på.
Det er ingen bragd å bombe den roligste byen i verden. Ingen er på vakt her uansett. Er det virkelig en utfordring å skyte ungdommer som ikke har ett eneste sted å løpe? For, du, hadde du våget å stille deg opp på Utøya-båten uten politiuniform og uten våpen, slik at det bare var deg versus dem? Nei. Du er bare en feig faen som satt på Rena, kastet i deg stereoider, runket til WoW, så på "Dexter" og lengtet etter tilhørighet.
Har du et snev av mot, så kjemper du med hjerne, med muskler, med tenner og negler og kneskåler og brøling. Du kan blåse deg opp og slå deg selv på brystet - åsså så tøff du er! Men skyter du ei 18 år gammel jente på 50 kilo som prøver å redde de livredde vennene som gjemmer seg i teltene sine, sier det alt om hvor lite du har å komme med.
Jeg er skråsikker på at Bano hadde tatt kverken på deg - hvis du hadde våget å la henne kjempe. Jeg er sikker på at du ville ha kjempet som en mann - hvis du hadde hatt noe fornuftig å kjempe for.
