Du sier at du ikke synes det er noen forskjell på kjole eller jeans - du sier at jeg er ei hore uansett hva jeg har på meg. Du sier at jeg bare er ei norsk jente. Tenk at jeg våger å være det! Tenk at jeg våger å gå rundt her, i byen min, som et fritt menneske. Du roper noe etter meg, for du sier at du lurer på om jeg er til salgs. Jeg roper tilbake, og sier at jeg er kjempedyr. Du vet at jeg er ironisk, men du synes ikke at jeg er morsom.
Dette er Norge. Få nordmenn er til salgs, selv om mange av oss er både blonde og blåøyde. Selv om vi bruker kjoler om sommeren. Vi går bare rundt her i byen vår, i landet vårt, fordi det er slik vi alltid har gjort det. Jeg skulle ønske at du respekterte det. Eller aksepterte det. For det er du som maser om respekt, det er du som roper "hore!" etter meg, eller hyler "dette er min arbeidsplass!" når jeg kliner med noen i baksetet ditt. Jeg vet det er arbeidsplassen din, men i Norge er det lov å kysse i baksetet på en taxi.
Vet du ikke, eller bryr du deg ikke om, at jeg har mange venninner, som jeg elsker over alt på jord, som er både muslimske, katolikker, adventister og ateister - at jeg liker dem for det de er, ikke for hva de tror på? De respekterer også mitt syn på livet - selv om jeg noen ganger kanskje har en litt for utringet kjole på meg, eller kanskje har drukket litt for mange shots med Fernet.
Du prøver så godt du kan, for du synes at alt jeg gjør - og er - er feil. At det jeg tror på er feil og at jeg burde leve slik du lever. Jeg tror jeg skjønner hva du føler, for du er oppdratt til å føle slikt. Men faen heller, du er i Norge nå. Jeg vet at du kom hit for å føle deg trygg. Hvorfor gjør du meg så utrygg?
Jeg vil ikke provosere. Jeg er ei grei jente, jeg, jeg vil bare ha på meg en lett sommerkjole fordi det er så utrolig varmt. Høye hæler, for jeg er bare 1,62 på sokkelesten. Jeg bruker tange topper nøyaktig når jeg vil, for jeg liker å føle meg sexy. Jeg gjør ikke noe for å fortjene å bli kalt ei hore som bør blil voldtatt i ræva.
Jeg er ikke rasist, og jeg skulle ønske at du ikke kalte meg rasist, for er det ikke du som er den fordomsfulle av oss? Eller er det meg, som skjærer dere alle over én kam fordi jeg har blitt så redd?
Så står vi der med hver vår spytteklyse på bakken, og du ser på meg med hat i øynene. Jeg sier at du burde øke ordforrådet ditt, for du kommer ikke langt med å si "hore" og "respekt" hele tiden. Du sier at jeg bør frykte deg - at jeg bare har med å respektere deg. Du trenger ikke å være en stereotype, du heller, men i hodet mitt blir du det, og du vet at jeg dømmer. Jeg er bare så innmari lei av å bli dømt av slike som deg.
Jeg vil så gjerne vise respekt, faktisk helt til at du forstår at jeg virkelig mener det. Men hvordan skal jeg få det til så lenge du hater meg fordi jeg er norsk - fordi jeg i dine øyne går naken rundt i gatene? Hvordan kan vi bli venner hvis du trekker opp rasistkortet ditt så fort jeg går forbi deg? Jeg vil ikke dømme deg fordi du er muslim, eller for at du er mørk i huden, jeg driter i hva du tror på og hvordan du ser ut, men jeg dømmer deg fordi blikket ditt forteller at jeg er verre enn deg.
Og ja, jeg er fullstendig klar over at nordmenn ikke er de glupeste i verden - men vi er gode mennesker som vil at du skal føle deg trygg her. Du roper "respekt" fordi du er sint på meg. For meg er respekt en selvfølge.
Du kom kanskje hit for å bli trygg, eller kanskje var det foreldrene dine som tok deg hit for å få fred. Eller kanskje du er femtegenerasjons innvandrer, og ikke kjenner deg igjen i det jeg skriver.
Vi var begge trygge, helt til avisene begynte å skrive om overfallsvoldtekter og farlige menn med utenlandsk opprinnelse.
Jeg er livredd for at du er han, han som politiet dreit i på grunn av bevisets stilling, at du er han som voldtok bestevenninnen min med en skrutrekker i fjor. Jeg har lyst til å gå ut i fra at du kan kontrollere pikken din, men akkurat nå er jeg ikke sikker.
Alt jeg vet, er at jeg er nordmann og at jeg oppfører meg deretter. Jeg fortjener ikke dette, og jeg vil ikke bli kalt hore mer, og jeg vet at jeg ikke fortjener å være utrygg mer. Jeg skulle bare ønske at jeg følte meg trygg i min egen lille by, og at du fant deg til rette. Her i Norge, hvor du kom for å føle deg trygg.
//Emma
