Hva jeg ser for meg, spør du? Så hyggelig at du spør:
Jeg ser for meg altfor mange mennesker som er samlet på ett sted. Kalde netter, varm øl, bråkemusikk, sand i rumpesprekken, drita bloggere og utedo fulle av brukte tamponger. Og menn som har fylt opp shortsen med kukost.
For å si det sånn: Jeg er ikke et festivalmenneske, men jeg er lett å overtale. For bevares, jeg har prøvd meg på både Roskilde og Hove, jeg, ja, til og med Oslo Live har jeg dristet meg ut på. Det betyr ikke at jeg liker det.
Første gang jeg var på Roskilde, var i fjor. Det ble både første og siste gang. Jeg dro dit sammen med noen venninner som var fast bestemt på å vise meg hvor k-u-l-t det er på festival. Hvor m-o-r-o det er å ligge i telt og bare ta ting som de kommer.
Jeg var gretten fra vi satte oss den fullstappede bilen til vi fikk armbånd limt rundt håndleddene. Jeg ble grinete da jeg fikk servert ei øl som like gjerne kunne morgenurin. Jeg begynte å grine da det gikk hull på den oppblåsbare madrassen min, for jeg innså at jeg måtte sove på gresset. Gresset, ja, for det var altfor varmt inni teltet.
Du sender bare ikke meg på festival uten at det blir bråk. Kall meg gjerne en snobb eller ei prippen ei, men det føles som om noen frarøver meg menneskerettighetene når jeg blir stappet inn i et telt.
Men jeg forsøkte, for jeg tror jeg forstår hvorfor folk like festivaler. Jeg ser det - at det kan være herlig befriende å leke neandertaler som aldri har hørt om antipersipant. Jeg forsøkte hardt - såpass hardt at jeg den tredje kvelden gikk inn for å sjekke opp gutter selv om jeg var fullstendig klar over at de stinket en blandings av myggspray, indieband, chili con carne og utvannet strawberry daiquiri.
Jeg bestemte meg for å gi faen i hygiene og selvrespekt, og kom i prat med en dansk og lystig herremann som heter Lasse. Han hadde i det minste giddet å ta seg en kattevask dagen før, og på mystisk vis fikk han meg i festialsiget. Jeg var vennlig mot forbipasserende, og hyttet med neven hver gang han sa "festival!!!", og syntes ikke at det var så verst at alle de andre jeg kjente hadde dratt til houseteltet for å ta syre. Lasse var både morsom og interessert, og fikk meg til å tro at det faktisk ikke var så ille å være på Roskilde likevel.
Jeg ignorerte den rare, søte eimen som passerte meg hvert femte minutt, og tenkte at det kanskje bare er slik på festival. En skal ikke alltid forstå.
Vi flyttet campingstolene nærmere og nærmere hverandre. Vi lo av de andre som løp rundt i ring og smattet på slappe jointer, og vi pekte på de merkelige teletubbie-britene som sirklet rundt på campen. Jeg begynte faktisk å tro at jeg hadde funnet meg en likesinnet. Ikke dét at jeg skjønte en dritt av hva han sa, halvfjers, Olsen Brothers og hva faen, men man kommer langt vet å smile, nikke og hytte med neven.
Timene gikk, og det var dags for leggetid. Jeg hadde helt glemt å kjøpe meg en ny luftmadrass, og min danske venn spurte høflig om jeg ville sove på hans doble madrass. Han hadde ikke stilt hele spørsmålet før jeg ropte ut et desperat "JA!" og reiste meg opp. Jeg mener å huske at jeg sang "Fly on the wings of love" etterpå også, bare for å vise ham at jeg kan noe som er skikkelig dansk.
Jeg fikk helt overtenning og glemte å ta med meg både veska og soveposen. Først da vi hadde gått i et kvarter og endelig funnet teltet hans, begynte jeg å banne. Lasse smilte og sa at det ikke gjorde noen ting - jeg kunne jo sove inni hans sovepose! "No stress", som han sa det på danskengelsk.
For en bra idé! Ja, sove sammen inni soveposen hans, så kunne vi kline og knulle, for han virket som en som er god i senga!
Vi krøp inn i teltet, og han rev av seg klærne og la seg fornøyd og spent inn i soveposen. "Kom så". Han smilte. Bulen på soveposen var ikke til å ta feil av.
Komme meg her og komme meg der - jeg gikk krokrygget bort til Lasse og trøkket den ene foten min inn i soveposen. Så trøkket jeg inn den andre, for det går ikke an å gjøre slikt elegant. Uten bein å stå på, så faller man jo, og fy faen som jeg ramlet.
Hodet mitt traff den ene teltstangen, og jeg hylte ut i smerte. Fortsatt var de skitne føttene mine inni soveposen - eller rettere sagt: De var midt i Lasses ansikt, og han lo mens jeg tok meg til hodet for å sjekke om kraniet mitt var intakt.
Men det gikk til slutt, og vi endte opp med å ligge i et slags vakuum med ansiktene våre én centimeter fra hverandre. Ånden hans stinket.
Lasse sa noe på dansk, men jeg skjønte jo ingenting. Han gjentok seg selv, men jeg forsto ikke mer av den grunn. Men den eimen som plutselig traff ansiktet mitt... Den skjønte jeg hva var. Lasse hadde sluppet ei stinkbombe, og han holdt på å daue av latter.
Han spurte om jeg ikke hadde lagt merke til fjertene hans før nå.
Da fikk jeg nok. Jeg ålte meg ut av soveposen, tok på meg skoene og marsjerte krokrygget ut av teltet. Igjen sjekket jeg om kraniet var der. Makan til oppførsel! Sint som en tyrk bestemte jeg meg for å finne mitt eget telt, samme hvor det måtte befinne seg! Det jeg ikke tenkte på, var at teltet mitt var plassert helt i den andre enden av campen.
Etter å ha sjanglet rundt min egen akse i noen minutter, var det bare å innse at jeg hadde gått meg vill. Alt jeg så, var tusenvis av telt og tilsvarende mange folk, og enda flere mennesker som synes det er skikkelig kult med nachspiel. Ingen av teltene eller menneskene tilhørte meg, så jeg begynte å grine igjen. "Faen ta Roskilde". Jeg klappet på lomma for å sjekke om jeg hadde mobilen på meg, og kom på at den var utladet og dessuten inni teltet mitt.
En mager kar på rundt 20 år kom bort til meg. Han hadde rastafletter, batikkskjorte og en sneip i kjeften. Han spurte - på norsk - om jeg ikke hadde det så bra.
- Neijeghargåttmegvillogfinnerikketeltetoghanjegskullesovehosbarefeis.
"Du kan sove i teltet mitt. Jeg har akkurat droppet syre, så jeg skal ikke legge meg før på leeenge. Jeg skal ut og danse! Danse, danse, danse!". Tennene hans sto rett ut, og øynene hans gikk i hver sin retning.
Jeg la meg i teltet hans, for jeg var desperat etter søvn. Han la et teppe over meg og sang en nattasang for meg (en veldig Crazy Frog-lignende nattasang, men dog), og tørket tårene mine før han begynte å lage klikkelyder med munnen. Han forsvant ut i nattemørket med hendene over hodet, mens han skreik og lo for seg selv.
Han kom faktisk ikke tilbake før morgenen etter, med en kaffe i hånda. Han var like blid: "Kom, så danser vi. Kaffe?".
Vi danset og spratt rundt i flere timer sammen, og dette dophuet av en mann fikk meg til å smile i mange timer. Så gikk jeg tilbake til teltet mitt, rasket med meg tingene mine, ringte etter en taxi og satte meg på første fly hjem. Og jeg bestemte meg for å aldri dra på festival igjen.
//Linnea
