Trygg

Jeg synes det er spennende, på en måte, å gå rundt i sentrum. Det slår jo aldri feil. Det er ikke de eksotiske fruktene eller taket på Gloria Flames som frister - det er du som spytter etter meg som får meg til å flire.

Du sier at du ikke synes det er noen forskjell på kjole eller jeans - du sier at jeg er ei hore uansett hva jeg har på meg. Du sier at jeg bare er ei norsk jente. Tenk at jeg våger å være det! Tenk at jeg våger å gå rundt her, i byen min, som et fritt menneske. Du roper noe etter meg, for du sier at du lurer på om jeg er til salgs. Jeg roper tilbake, og sier at jeg er kjempedyr. Du vet at jeg er ironisk, men du synes ikke at jeg er morsom.

Dette er Norge. Få nordmenn er til salgs, selv om mange av oss er både blonde og blåøyde. Selv om vi bruker kjoler om sommeren. Vi går bare rundt her i byen vår, i landet vårt, fordi det er slik vi alltid har gjort det. Jeg skulle ønske at du respekterte det. Eller aksepterte det. For det er du som maser om respekt, det er du som roper "hore!" etter meg, eller hyler "dette er min arbeidsplass!" når jeg kliner med noen i baksetet ditt. Jeg vet det er arbeidsplassen din, men i Norge er det lov å kysse i baksetet på en taxi.

Vet du ikke, eller bryr du deg ikke om, at jeg har mange venninner, som jeg elsker over alt på jord, som er både muslimske, katolikker, adventister og ateister - at jeg liker dem for det de er, ikke for hva de tror på? De respekterer også mitt syn på livet - selv om jeg noen ganger kanskje har en litt for utringet kjole på meg, eller kanskje har drukket litt for mange shots med Fernet.



Du prøver så godt du kan, for du synes at alt jeg gjør - og er - er feil. At det jeg tror på er feil og at jeg burde leve slik du lever. Jeg tror jeg skjønner hva du føler, for du er oppdratt til å føle slikt. Men faen heller, du er i Norge nå. Jeg vet at du kom hit for å føle deg trygg. Hvorfor gjør du meg så utrygg?

Jeg vil ikke provosere. Jeg er ei grei jente, jeg, jeg vil bare ha på meg en lett sommerkjole fordi det er så utrolig varmt. Høye hæler, for jeg er bare 1,62 på sokkelesten. Jeg bruker tange topper nøyaktig når jeg vil, for jeg liker å føle meg sexy. Jeg gjør ikke noe for å fortjene å bli kalt ei hore som bør blil voldtatt i ræva.

Jeg er ikke rasist, og jeg skulle ønske at du ikke kalte meg rasist, for er det ikke du som er den fordomsfulle av oss? Eller er det meg, som skjærer dere alle over én kam fordi jeg har blitt så redd?

Så står vi der med hver vår spytteklyse på bakken, og du ser på meg med hat i øynene. Jeg sier at du burde øke ordforrådet ditt, for du kommer ikke langt med å si "hore" og "respekt" hele tiden. Du sier at jeg bør frykte deg - at jeg bare har med å respektere deg. Du trenger ikke å være en stereotype, du heller, men i hodet mitt blir du det, og du vet at jeg dømmer. Jeg er bare så innmari lei av å bli dømt av slike som deg.

Jeg vil så gjerne vise respekt, faktisk helt til at du forstår at jeg virkelig mener det. Men hvordan skal jeg få det til så lenge du hater meg fordi jeg er norsk - fordi jeg i dine øyne går naken rundt i gatene? Hvordan kan vi bli venner hvis du trekker opp rasistkortet ditt så fort jeg går forbi deg? Jeg vil ikke dømme deg fordi du er muslim, eller for at du er mørk i huden, jeg driter i hva du tror på og hvordan du ser ut, men jeg dømmer deg fordi blikket ditt forteller at jeg er verre enn deg.

Det handler ikke ikke om hvor vi kommer etter døden, men hva vi gjør mens vi lever. Du skal få tro på nøyaktig hva du vil, men ikke kom her og si at jeg er ei hore.

Og ja, jeg er fullstendig klar over at nordmenn ikke er de glupeste i verden - men vi er gode mennesker som vil at du skal føle deg trygg her. Du roper "respekt" fordi du er sint på meg. For meg er respekt en selvfølge.

Du kom kanskje hit for å bli trygg, eller kanskje var det foreldrene dine som tok deg hit for å få fred. Eller kanskje du er femtegenerasjons innvandrer, og ikke kjenner deg igjen i det jeg skriver.
Vi var begge trygge, helt til avisene begynte å skrive om overfallsvoldtekter og farlige menn med utenlandsk opprinnelse.

Jeg er livredd for at du er han, han som politiet dreit i på grunn av bevisets stilling, at du er han som voldtok bestevenninnen min med en skrutrekker i fjor. Jeg har lyst til å gå ut i fra at du kan kontrollere pikken din, men akkurat nå er jeg ikke sikker.

Alt jeg vet, er at jeg er nordmann og at jeg oppfører meg deretter. Jeg fortjener ikke dette, og jeg vil ikke bli kalt hore mer, og jeg vet at jeg ikke fortjener å være utrygg mer. Jeg skulle bare ønske at jeg følte meg trygg i min egen lille by, og at du fant deg til rette. Her i Norge, hvor du kom for å føle deg trygg.

//Emma

Leserhistorie: Første gang. Bak der. Bak der, ja.

Jeg har alltid vært ei jente som har vært totalt imot å få den bak. Jeg sverget: Aldri skulle noe inn i min fyldige stump.

Ikke engang da jeg var på sykehuset og var alvorlig syk, fikk legene lov til å stappe noe opp i ræva mi.

En gang “bommet” eksen min, og tro meg – det ble et helvete uten like. Jeg lå i fosterstilling og syntes synd på meg selv i minst en time etterpå. Jeg ville heller gitt opp sex for alltid enn å få den opp der en gang til.

Men så kom selvsagt dagen jeg møtte “the boy of my dreams”, og du vet jo hvordan kjærlighet gjør oss jenter til noe som kan minne om Helen Keller med både asbergers og borreliose.

Øynene hans var plassert slik at det så ut som han hadde en mild grad av Downs syndrom, og tynn og bleik var han også.

Men hallo – det er da personligheten som teller? Det skal sies at han var douchebag of the year, så ikke spør meg hva jeg egentlig så i ham. Jeg var forelsket, ok?

Men i hvert fall: Etter en fuktig tur på byen ble jeg hentet av broren hans, og vi kjørte hjem til ham. Vi hadde skikkelig dårlig fyllesex før han gikk ned på meg. Jeg var relativt pussa, så jeg var egentlig ikke så interessert i hva han holdt på med der nede. Men plutselig merket jeg en VELDIG rar følelse der nede. Som at alt hadde smeltet sammen.

Så fant jeg ut hva han egentlig drev med. Han hadde to fingre i det “riktige” hullet, og én der hvor sola aldri skal - eller kommer til - å skinne.



Jeg sparket ham ut av senga, og han lurte på hva i helvete som var galt med meg. Jeg forklarte greia, og jeg så to lys tenne i øynene hans. Han var klar for analsex, men jeg nekter plent. Det kom ikke til å skje! For å være ærlig så var det faktisk ikke tanken på smerte som skremte meg. Det var tanken på ... bæsj under forhuden. Jeg tror faktisk jeg hadde dødd av skam om det hadde skjedd!

Etter to timer med overtalelse, kastet jeg flasken med glidemiddel på ham. Hardt. “Vær jææævlig forsiktig. Hvis ikke, så er det du som skal få noe kjørt opp i ræva!".

Very charming of me, yes indeed.

Han var veldig forsiktig, det skal han ha. Det gjorde faktisk bare litt vondt med én gang han tok den inn. Plutselig hører jeg han sier “Hallo, hva skjer med trynet ditt?”. Jeg tok meg selv i å gjøre et hundretalls grimaser i sekundet. Kan umulig ha sett smart ut.

For alle dere der ute som enda har ringmuskelen intakt: Jeg skal være ærlig: Analsex kjentes ut som om jeg dreit både oppover og innover. Bæsjen ble trøkket langt opp i magen og jeg hadde også en litt merkelig følelse i halsen,

Men, han hadde det godtm han, og det var det viktigste for ei som alltid er opptatt av å please gutten.

Da han var i nærheten av å kommem ba jeg ham (vel, jeg hylte...) om å ikke komme inni meg, for jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle bli kvitt sæden hvis han kom inn i ... der. Han hørte på meg, og sprutet meg på både lårene og ryggen - pluss en god dose i rumpesprekken.

Så, da var jeg ikke jomfru der bak mer.

Nå var jeg en av “dem”. Jeg hadde brutt mitt eget løfte og gitt meg hen til en Kurt Nilsen-lookalike som det ikke ble en dritt mer med. Men, men, et par erfaringer rikere ble jeg! Og om pikene poster fortsettelsen etter hvert, skal jeg dere se at jeg fikk min “hevn”...

// 9kita